Manhattan & me

Jeg har endelig ryddet skrivebordet mitt for klærne jeg vasket for to uker siden, noe som bare kan bety en ting; eksamenstiden er her, og jeg prokrastinerer (selv om noen kanskje mener det var på tide). Om du ikke vet hva å prokrastinere vil si, kjenner du deg nok igjen i denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=4P785j15Tzk&feature=related

Først vil jeg bare si at jeg har hatt en fantastisk helg! Fredag gikk jeg en tur rundt the Reservoir i Central Park alene, og det var deilig. Solen skinte på vannet og varmet på kroppen - det kunne ikke bli mer idyllisk. Det var som å komme ut i naturen igjen, spesielt med tanke på alle insektsvermene som var der. Endene svømte rundt på vannet, og jeg så til og med en skilpadde komme opp til overflaten. Slikt har vi ikke i Ålesund. Central Park er virkelig vakkert.

Belvedere Castle. Er det bare meg, eller ser et slott med et amerikansk flagg litt rart ut?

Byen er hele tiden tilstedeværende, selv om man er midt i parken.

Fredagskveld/-natt dro jeg og tre andre jenter på The Rocky Horror Picture Show, en musikal som har blitt gjort om til film, og som er så dårlig at den har blitt berømt. Rettere sagt, den ble berømt da folk begynte å delta under kinoforestillingen, blant annet ved å synge, rope, kaste ting, danse og kle seg ut. Det er nå organisert, og folk kan altså lære seg når de skal rope hva, når de skal opp og danse osv. Høres sikkert merkelig ut, men jeg må si at jeg liker ideen om at publikum skal delta. Det kommer selvfølgelig an på filmen.

Det siste halvåret, har jeg sett Rocky Horror-referanser overalt. Dette har gjort meg nyskjerrig på hva dette er. Etter at Glee (ja, jeg ser på Glee) dedikerte en hel episode til denne musikalen, ble jeg overbevist om at dette fenomenet måtte oppleves. Catrine og jeg snakket om det i noen uker, og så oss etterhvert ut en fredag som var ledig (Rocky Horror går fredager ved midnatt). Vi fikk også med oss Helene og Stine.

Før vi dro på kinoen, stakk vi innom en retaurant/bar som het Trailer Park. Den var virkelig spesiell. Elsker å snuble over slike plasser. Hele stedet var overlasset med gamle gjenstander; blant annet campingstoler, skilt, utstillingsdukker, lysende juledekorasjoner, og til og med en hel fotoboks! 

Først var vi litt redd for at filmen ikke skulle være like populært som før, og at vi kom til å sitte der alene - noe som ville si at hele poenget var vekke. Men det var visst unødvendig å bekymre seg, for utenfor salen sto en hel gjeng unge mennesker sminket og kledd i, for å være helt ærlig, veldig lite. Det var tydelig at det var en flokk som kjenner hverandre, og som nok gjør dette hver fredag.

Før filmen begynte kunne, de som ville, gå fram og danse.

Litt skeptiske?

Nesten alle setene ble plutselig tomme, da publikum skulle opp og danse "The Time Warp".

Jeg må innrømme at all publikumsdeltakelsen fikk meg til å miste sammenhengen i filmen, men jeg mistenker at der egentlig ikke var noen sammenheng. Filmen var ihvertfall ikke forutsigbar, det skal de ha. Mer vil jeg ikke si om filmen, annet enn at jeg lo masse, og at den bare må oppleves (i en kinosal vel og merke).

Lørdagen sto i sterk kontrast til fredagen, for da dro jeg nemlig på konsert med koret mitt på NYU. Av forskjellige grunner (skole) har jeg ikke fått dratt på alle øvingene de siste ukene, og siden alle sangene ble øvd inn i hui og hast de siste ukene, valgte jeg å ikke delta på konserten. Uansett var det kjekt å høre på, for de var så flinke!

Forrige konsert droppet vi kappene. Kommer ikke over at jeg gikk glipp av å ha på meg en slik.

Mannie ser ut som en pastor i denne kappa.

Det var mange kjentfolk på konserten, mange fra Navigatørene. Etter konserten bestemte en stor gjeng seg for å dra og spise is ("fro yo"). Isen ble fort byttet ut med cup cakes, da vi fant ut at vi kunne få gratis cup cakes av en som jobber i et bakeri. Vi ble stående og snakke lenge utenfor bakeriet, etter at alle cup cakesene var fortært. 

Vet ikke helt hva som skjedde her. Det er hvertfall ett av to bilder som jeg har fra kvelden. Dessuten må jeg ta det med for å vise hvor gøy vi hadde det.

Etter en stund bestemte vi oss for å bevege oss til parken i nærheten, for å ha en plass å sitte. Da vi kom dit holdt Marissa en avskjedstale til meg. Hun, og andre med henne, syns det var dumt at jeg ikke fikk noen ord på veien på MORP, slik som avgangsstudentene fikk. Dette var svært uventet, men ufattelig rørende! Hun er virkelig en venninne jeg kommer til å ha resten av livet.

En av guttene hadde med seg en djembe, og som de fromme kristne vi er, ble det ganske naturlig å synge lovsanger i parken. Det var en av de beste stundene jeg har hatt her i New York. En av jentene utbrøt etter en sang "We are such good kids!". Så kom politiet og jaget oss vekk. Ikke fordi vi bråket altså, men fordi parken stengte for natta.

Her er det andre bilde fra kvelden.

På vei hjem gikk vi forbi tre eldre menn som satt utenfor en restaurant. De satt og sang, trestemt selvfølgelig. Vi ble stående å høre på dem, helt til de spurte oss om vi ville være med. Det ble delt ut stemmer i hytt og pine, og det ble utrolig bra! Jeg har det på film, men det går som sagt ikke an å legge ut filmer på denne bloggen min.

Denne kvelden endte opp med å bli magisk, det var alle enig om. Alle var så begeistret, at vi allerede planlegger flere kvelden sammen før alle drar hjem.

Søndagen dro jeg til Central Park for å treffe jentene i biblegruppen min. Været var sommerlig og nydelig, noe jeg har blitt vant til at det skal være. Vi satt i gresset med bare føtter og delte framtidsplaner, framtidsbekymringer og livet ellers, før vi avsluttet med en bønn. Det er alltid koselig å være sammen med disse jentene/kvinnene, og det er trist at bibelgruppen ikke kan bli med meg hjem til Norge.

Etter å ha vært sammen med mine amerikanske venner, dro jeg til Sjømannskirken for å være sammen med mine norske venner. Det skulle være Ung i New York, som en salgs "klubb" hvor unge nordmenn samles for å kose seg sammen. Jeg har desverre vært der altfor sjeldent, da det alltid har krasjet med noe annet.

Denne gangen spiste vi deilig lakselasagne. Jeg fikk snakket med mange nye ansikter, noe som igjen fikk meg til å ønske at jeg kunne vært her lenger.

Da det ble mørkt nok gikk vi opp til takterassen, der de hadde rigget til utekino. En stor bolle popcorn ble sendt rundt, mens vi så The Dark Knight. Å se kino ute kan anbefales, det blir en helt annen stemning. Å se The Dark Knight ute i New York er et must, det er som å være med i filmen.

Nå er det ikke lenge til jeg kommer hjem til Norge, og det er med blandede følelser. Selv om jeg gleder meg stort til å treffe alle kjære hjemme, har New York fått en plass i hjerte mitt, og det blir trist å ta farvel. Heldigvis kan jeg alltids komme tilbake...

Som jeg har nevnt tidligere, har jeg vært med i noe som heter Navigatørene. Dette er en kristen studentorganisasjon som finnes over hele verden. I New York er denne spesielt tilknyttet NYU. Jeg har fått mange gode venner gjennom Navigatørene (eller Nav som de kaller det, men dette blir noe feil på norsk). Jeg har ikke vært på alle onsdagsmøtene, men jeg har vært med i en bibelgruppe som hører til under Navigatørene.

I forrige uke var siste onsdagsmøte og siste bibelgruppe for semesteret, men på onsdag som var hadde vi en skikkelig avslutning på det hele. Avslutningsfesten ble kalt MORP. Grunnen til dette, er at MORP er "prom" baklengs. Det er egentlig ingen dypere mening med det enn at det er at slags prom, bare at det ikke er det.

Siden det var nesten som prom, måtte jeg selvfølgelig ha en date. Min venninne Marissa ble et naturlig valg. Først var det spising og mingling, deretter var det lovsang og en kort appell. Avslutningsfesten er på mange måter ment som en hyllest til alle "seniors" (de som er avgangsstudenter), og som skal slutte i Navigatørene. Det hele ble tårevått og emosjonelt. For mange har Navigatørene vært som en familie for dem her i NY i alle de årene de har studert her. Jeg har bare vært med en liten stund, og må innrømme at jeg skulle ønske jeg kunne investert enda mer tid hos disse folkene. Jeg er takknemlig for de vennskapene jeg har fått, men skulle ønske jeg kunne blitt kjent med enda flere.

Kelsey og Marissa, to av mine gode venner, som begge er i bibelgruppen min.

Marissa, Joon og Karelys. Har sunget i gospelkoret med alle tre denne våren.

Bibelgruppa mi, minus de to lederene våre. En gjeng med gode søstre.

Quenna, Amy og meg.

Den komplette bibelgruppa. Vi har hatt det fantastisk sammen dette semesteret. Tiden i NY hadde ikke vært den samme uten dem. Heldigvis skal vi møtes på søndag for å si ha det en siste gang.

Skal jeg ramse opp alle navnene mener du? Okey da. Fra venstre: Susan, Amy, Rahkua, Quenna, Shani, Marissa, Brittany, Rachel, Kelsey og meg.

"Make a funny face"

To av lederne i Navigatørene, Susan og Peter.

Vi avsluttet med dansing, slik det skal på "prom". Det var fantastisk gøy! Ingen var full og alle kjente hverandre. Lenge siden jeg har hatt det så artig. Skulle ønske dette kunne oppleves litt oftere i kristne sammenhenger.

I påsken hadde jeg altså besøk av min fantastiske mor. Til tross for planen vi hadde om å ta det med ro, var vi på farten mesteparten av tiden. Typisk oss. Å fortelle alt vi gjorde blir umulig, men skal prøve å ta med det viktigste.

Vi fylte dagene med sightseeing, musikal på Broadway, konsert i Carnegie Hall, gudtjeneste, kafébesøk, mens jakten på sko hele tiden var tilstedeværende. Sko er nemlig billig her i New York (turisttips nr 1).

Dag 1:

Mandagen hadde jeg eksamen i engelsk, mens mamma dro til MOMA. Resten av dagen ble i hovedsak dedikert til 5th Ave. Med andre ord sightseeing og shopping. Vi var blant annet innom Time Square, St Patrick's Catedral, Rockefeller Center, Public Library og Grand Central Terminal. Vi rakk mye, vil jeg si.

Mamma foran Rockefeller

Public Library

Grand Central Terminal

Gata mi er full av trær som blomstrer. Byen er på langt nær bare grå.

På kvelden traff vi to gode amerikanske venninner av meg, Marissa og Amy. De ville så gjerne treffe mamma, noe jeg syns var overraskende, men veldig hyggelig.

Dag 2:

Andre dagen gikk fryktelig fort. Ej måtte innom skolen denne dagen også, noe som gjorte den kortere. Vi bestemte oss også for å sitte lenge på Alice's Tea Cup (turisttips nr 2). Der koste vi oss med varme scones, sandwich og deilig te.

Denne kvelden dro vi på musikal. Vi så Memphis, en musikal om starten på rock and roll på 50-tallet, rasisme i sørstatene og forbudt kjærlighet. Det var ikke den beste musikalen mamma og jeg har sett (vi begynner å få en del på listen), men det var en god og viktig historie, i tillegg til at musikken var fantastisk!

Dag 3:

Onsdagen gikk mamma rundt i Greenwich Village alene, mens jeg hadde min siste engelsktime på Time Square! Deilig å få det overstått, men det betydde også at det nærmer seg slutten.

Jeg møtte mamma, og vi ruslet litt i Chinatown og Flatiron District, før vi dro tilbake til the Markle. Vi hadde nemlig en tidlig reservasjon på the Loeb Boathouse i Central Park (turisttips nr 3). The Boathouse er et av de klassiske spisestedene i NY. Her er det høy standard i nydelige omgivelser. Jeg fant fort ut at dette var en plass mamma og jeg måtte dra. 

Flatiron Building

Før vi dro til the Boathouse nøt vi det fine været i Central Park. Denne parken har mange perler (turisttips nr 4). 

Mi vakre mor.

 The Loeb Boathouse ligger idyllisk til i Central Park. 

The Bethesda Fountain

Central Park - er det ikke vakkert?!

Vi satt helt nede ved vannet - nydelig, både når sola var framme og når sola gikk ned. Også her satt vi lenge. Vi er tross alt sunnmøringer, og ville ha mest mulig valuta for pengene. Dette var virkelig et av høydepunktene under oppholdet mitt her i NY.

Twin Towers of the Upper West Side, the San Remo. Skulle gjerne bodd der.

Dag: 4

Vi måtte naturligvis innom Empire State Building når mamma var på besøk. Selv har jeg bare vært der på kvelden før (i fjor påske), så da var det fint å kunne nyte utsikten i dagslys. Dessuten besvimte jeg ikke denne gangen, noe jeg syns var positivt.

Manhattan - sett fra Midtown til Downtown. Jeg syns det er vakkert, på sin egen måte. Til tross for at vinden gjorde det nesten uutholdelig kaldt der oppe, var det virkelig et syn.

Den lille Frihetsgudinna i det fjerne.

Måtte jo ha bevis på at jeg har vært der.

Manhattan - sett fra Midtown til Uptown.

Chrysler Building - my favorite!



Her ser jeg veldig stor ut og mamma veldig liten ut. I realiteten er ikke forskjellene så store. Bare nesten.

Etter Empire State Building, dro vi til Williamsburg i Brooklyn (turisttips nr 4). Der ruslet vi litt rundt på butikker, og endte til slutt opp på en koselig kafé.

Skulle ønske jeg hadde bilder fra Carnegie Hall (konserthallen for klassisk musikk i NY, og turisttips nr 5), men det har jeg altså ikke. Den var i alle fall nydelig. Vi dro dit skjærtorsdag kveld for å høre Paul Dessaus Passover in Exile. Jeg bestilte billetter til dette uten å helt vite hva det var, men vi fant etterhvert ut at vi skulle på en konsert som handlet om den jødiske påsken. Det var annerledes enn andre konserter jeg har vært på, men det var en unik opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 

Dag 5:

Langfredag dro vi til Finance District. Først dro vi innom et minnesenter for 9/11.

Modell over hvordan Ground Zero skal se ut.

Videre dro vi til Trinity Church, hvor vi fikk høre nydelig kirkemusikk! Vi så også Wall Street og the Bull, før vi beveget oss ned til Battery Park.

Clinton Castle ligger på spissen av Manhattan. Dette er en gammel bygning som er brukt først som festning og til militært bruk, deretter som et teater, deretter som immigrasjonssenter, deretter som akvarium (!), og nå som turiststed og plassen hvor man får kjøpt billetter til Liberty Island-båten.

Det var visst Frihetsgudinna igjen gitt.

Etter å ha vært helt Downtown, tok vi en helomvending og dro helt opp til Upper East Side og 88th Street. Vi kikket innom både Guggenheim og the Met. Disse ligger rett ved Central Park, og vi gikk derfor så vidt innom for å se på Jacquline Kennedy Onassis Reservoir.

Nei, dette er ikke Hudson River, det er the Reservoir i Central Park - og det er digert!

En sykkel vi så på 13th Street. Det var så fin at jeg måtte ta den med.

Dag 6:

Lørdagen dro vi til Soho, Dette er shoppingstedet over alle, der har de alt fra de high end-merkene, de store billigkjedene, små eksklusive og mindre eksklusive butikker, og vintage-butikker. Dessuten er det utrolig koselig der.

Deretter dro vi til Lower East Side og til Tenement Museum (turisttips nr 6). Hele uken hadde vi prøvd å få billetter, men gang på gang hadde det vært utsolgt. Dette er et museum som forteller historien til innvandrerne til New York, fra 1870 fram til i dag. Vi ble tatt med inn i en gammel leilighet, hvor de hadde bevart det slik det var før. Det var en guidet tur, der vi fikk vite hvem som hadde bodd der og historien til disse menneskene. Anbefales!

Washington Square Park (turisttips nr 6 - når det er fint vær).

På kvelden dro vi til Pastis, en trendy restaurant i Meatpacking District. Der spiste vi den beste maten jeg har smakt på lenge!

Empire State Building kledd i påskefarger.

Dag 7:

Første påskedag dro vi til den norske Sjømannskirka her i NY. Det var virkelig en god gudstjenste. Mange folk var tilstede for å høre påskebudskapet. Jeg føler meg mer og mer hjemme i Sjømannskirka, og kommer virkelig til å savne den.  

Etter gudstjenesten dro vi videre til 5th Ave. (igjen), denne gangen for å få med oss den berømte påskeparaden. 

Parade var å ta litt i. Det kan hende det hadde sklidd litt ut til da vi kom dit, men det var mer som en stor flokk av mennsker med og uten påskepynt som gikk i alle retninger. Mamma og jeg gikk rett inn i folkemengeden, og jeg tok tonnevis med bilder, for den ene personen var mer oppstaset enn den andre. Her er et lite utvalg.

Det er ikke hver dag man kan stå midt på 5th Ave.

Etter paraden dro mamma og jeg tilbake til the Markle, for å pakke og gjøre klart til avreise.



Tusen takk for koselig besøk, kjære mamma!

Det har en tendens til å hope seg opp for meg, så nå kommer enda et innholdsrikt innlegg fra meg.

I går var jeg på kino. Jeg var så heldig å få se Trolljegeren på Tribeca Film Festival! For de som ikke vet hva Trolljegeren er; kom dere på kino (om den fortsatt går i Norge)! Og for de som ikke vet hva Tribeca Film Festival er, så er det en filmfestival for internasjonale filmer som ble startet opp av Robert De Niro i 2002.

Filmen handler om troll, og er så norsk som det går an å bli. For en nordmann i utlandet blir filmer som denne som å spise brunost. Og å spise brunost er som å komme hjem. Jeg lo masse! Den var egentlig litt skummel, men det hele ble så absurd at man måtte le istede. Jeg og min medsunnmøring Stine, lo fra første stund vi hørte volda-dialekta. Det var så rart å sitte i New York City og se bilder fra Volda på et stort lerret, høre folk snakke mitt språk, og å vite at de fleste i salen aldri hadde hørt om Volda før og at jeg er halvt volding! Mannen ved siden av meg må ha trodd at jeg ikke var helt klok, for jeg lo på de merkeligste steder. Jeg lo fordi det hele ble så nært og kjært. Dessuten inneholder filmen en del referanser ikke amerikanerne kan forstå.

Regissøren, André Øverdal, var tilstede under filmen. Etter en 15 minutters spørsmålsrunde, flokket alle nordmennene seg rundt han. Vi var en god gjeng med unge studenter, alle med prisord og forventningsfulle glis. For han var vi nok en vanlig gjeng med norsk ungdom, men for oss var han en utsending fra fedrelandet. Det var som om selveste Stoltenberg sto midt i blant oss. Dessuten er det jo ganske kult å snakke med regissøren. Det var tross alt snakk om at han skulle samarbeide med Hollywood! For å ha sagt noe, sa jeg at jeg syns det var på tide at noen laget et film om troll. Han smilte og sa at det var det han også syns. Så da har jeg jammen hatt en ørliten samtale med Øverdal.

Denne påsken har jeg hatt besøk av min kjære mamma, men dette vil jeg dedikere et helt innlegg til en annen dag. Før jeg forteller noe om hva vi gjorde, må jeg begynne på begynnelsen av påsken.

Påsken startet for meg dagen før palmesøndag med Easter Egg Hunt i Central Park. Vi delte oss inn i lag på tre, og målet var å samle så mange egg som mulig for å vinne et stort påskeegg med norsk godteri! Dette var noe alle ville ha, så alle løp som besatt fra første stund. Her er alle eggene vi klarte å samle, men det holdt visst ikke. Artig var det uansett.

Det store påskeegget, som alle sto og siklet etter. Siden vi ikke vant, var scones og te på Alice's Tea Cup et fint plaster på såret. Denne kafeen begynner å bli en av mine yndlinger her på Manhattan.

Palmesøndag var det premiere på "Water for Elephants" her i NY. Robert Pattinson og Reese Witherspoon har hovedrollene, og det var derfor rød løper og mange tilstede. Jeg vil ikke si at jeg er særlig opptatt av kjendiser, men når en mulighet som denne bød seg, kunne jeg ikke la den gå forbi. Dessuten har jeg bodd i NY en stund nå, og de eneste jeg har møtt på er en fra Gossip Girl (lillebroren til Serena). Men jeg ser dessverre ikke på Gossip Girl så det var egentlig bare en vanlig gutt i mine øyne. Og så har jeg truffet på en til, en eldre herremann, men jeg kommer ikke på hva han heter eller hvilke filmer han spiller i. Så vet ikke helt om det teller heller. Konklusjonen måtte hvertfall bli at jeg bare måtte få med meg dette. 

Jeg var forberedt på at fjortisene kom til å stille opp siden Robert Pattinson skulle være der, men noe som overrasket meg var hvor mange mannfolk og voksne damer som var der. Det var tydelig på mange av dem at de ikke var der for barna sin skyld. Robert gikk langs hele kvartalet og signerte og lot seg fotografere, noe jeg syns er imponerende. Jeg må innrømme at jeg ble ganske revet med da han nærmet seg, og tok tonnevis med bilder, men jeg klarte å holde meg fra å hyle. Det var det imidlertid veldig få andre som ikke klarte. Hadde jeg vært han, hadde jeg fått traumer for livet av alle folkene som bokstaveligtalt kastet seg over han og skrek han inni øret. Et øyeblikk så han litt småredd ut, og det skjønner jeg godt.

Catrine og jeg kom nesten rett før det skulle "begynne", men likevel fikk vi helt geniale plasser. Det endte med at han kun sto én meter unna meg! Så da føler jeg at jeg med rette kan krysse kjendis av "to-do-listen" min her i NY. Godt å få det gjort.

Måtte ta med en del bilder av Robert Pattinson (siden jeg har så mange). Reese Witherspoon fikk jeg bare ryggen av (ganske mange av den også faktisk).

Etter dette dro jeg og møtte mamma på flyplassen. Det er alltid godt å se et kjent ansikt hjemmefra, og spesielt når det er mamma. Fortsettelse følger...

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har mange unnskyldninger. Ikke gode unnskyldninger, men unnskyldninger. Jeg har tenkt å forsvare meg selv. De siste ukene har gått unna i en fei. Jeg har hatt midtveiseksamen, framføringer, innleveringer og gruppeoppgaver, og på toppen av det hele har jeg vært syk. Så der har du unnskyldningene mine. Så nå kommer mitt lengste innlegg. Skjønner dersom du må lese det i etapper.

Fredag for halvannen uke siden hadde jeg konsert sammen med mitt kjære kor her i New York. Før oppvarming og generalprøve, pyntet vi lokalet i vårfarger, grønt og hvitt. Jeg var med på å lage et tre av papir, som jeg ble svært stolt av, selv om det så ut som en barnehage hadde laget det. Ble kjent med enda fler i koret etter dette. Det er utrolig hvordan det å lage et tre av papir sammen kan skape samhold. 

Generalprøven gikk ganske dårlig (men om man er overtroisk, så er det akkurat det den skal). Det var til og med en sang mange av oss ville droppe fordi vi kunne den så dårlig - noe vi ikke kunne gjøre, da den gav tittelen og temaet for hele konserten. Men etter at vi så hvor mange som strømmet inn i salen, den ene moren, broren og tanten etter den andre, ble alle full av adrenalin. Vi startet konserten nede i salen, hvor vi hadde blandet oss med publikum. Da vi begynte å synge, og vi merket hvor overrasket alle ble, ble vi enda mer tent. Etter det var det ingen som kunne stoppe oss; alle kunne plutselig alle tekstene og vi sang for full hals. Kunne ikke hatt en mer vellykket konsert! Har dessverre ingen bilder fra konserten...

Dagen etter dro jeg og fire andre skandinaviske jenter på Yankee-kamp på Yankee Stadium i Bronx. Dette var noe jeg hadde gledet meg lenge til; å se den mest amerikanske sporten som finnes, live. Tenkte jeg måtte sjekke ut om "alt er stort i USA" gjaldt baseball også. Og det gjorde det! Viktoria og jeg skulle sitte sammen, og vi var helt i ekstase da vi så hvor stor stadion var. Vi hadde ikke fått kjøpt oss supporterklær slik som de andre tre, så vi skilte oss veldig ut fra resten av folkene på subwayen. Det var på ingen måte tydelig at vi skulle på kamp. Derfor slo vi til da vi så at de solgte "supporter-hender"  utenfor stadion (du vet, sånn gigantisk hånd med pekefingeren opp, som du sikkert har sett på TV). Vet ikke hva det heter, men den henger på veggen min nå. Vi følte oss litt mindre snobbete etter det.

Inne på stadion luktet det smør med popcorn. Heldigvis er stadion åpen, altså uten tak, så da var det ikke så gale. Vi satt nesten øverst oppe, men dette gjorde at vi hadde full oversikt over hele banen, og fikk med oss alt som skjedde. Anbefaler billige plasser!

De første omgangene brukte vi på å prøve og skjønne regelene. Vi bestemte oss fort for at baseball var nesten det samme som slåball/dødball (brennball på svensk). Etterhvert så vi at det nok var noe mer komplisert. Og når mannen ved siden av meg spurte om vi skjønte noe i det hele tatt, var det visst tydelig at vi trengte litt hjelp. Han så at vi ikke skjønte når vi skulle juble og når vi ikke skulle juble, og forklarte oss derfor noen av reglene. Halvveis i kampen måtte Viktoria og Nora dra, så da fikk jeg plassen til Nora. Jeg fikk da ytterligere forklaringer om reglene i baseball av de to andre jentene, og mot slutten forsto jeg nesten alt.

Tingen med baseball er at det er mye venting, de spennende øyblikkene er sjeldne og går fort over. Man må med andre ord finne ut når man må følge med, og når man kan snakke med sidemannen. Det var overraskende mange som kom og gikk, brukte tiden på å drikke og spise, og til å prate med andre. Hele tiden gikk det "vendors" rundt og ropte "Beer!", "Peanuts!", "Hot dogs!" og mer. Det var tydelig at de tjente en del penger på mat, siden kampen kan vare en del timer. Ikke noe som heter matpakke der nei.

Rundt syvende omgang reiste alle seg opp for å synge "God bless America" og baseballsangen "Take me out to the ballgame" - det blir ikke mer patriotisk og amerikansk enn det. Alt i alt var det en artig opplevelse. New York Yankees slo Detroit Tigers så da var jeg fornøyd, for jeg er hardbarka Yankee-fan.

Noe annet Viktoria og jeg la merke til da vi var i Bronx, var bygningene. De var ikke som bygningene på Manhattan, men var nedslitte mursteinbygg (og ikke av den sjarmerende sorten), som så ut som om de hadde overlevd en krig eller to. Kontrasten til Yankee Stadium var latterlig stor. Forskjellene her i New York slutter aldri å overraske meg.

Som sagt var jeg syk nesten hele forrige uke, så det var først på lørdag som var, at jeg kom meg en ordentlig tur ut igjen. Vi hadde økonomiundervisning den dagen (!), men etter det ble Catrine og jeg inspirert av en medstudent til å dra til Sjømannskirken og handle. Det er alltid godt å dra dit - det er som å komme til Norge. Jeg kjøpte Solo, Knott og salte lakrisfisker. Fantastisk!



For dere er nok dette helt hverdagslig, men for meg var det så stort, at jeg må få lov til å legge ut bilder av det på bloggen min.

Videre bar turen til Colombia University. Solen skinte og det myldret av studenter på campus. Liker at det er som en studentby, hvor de har egen hage, kirke og hybler på en og samme plass. Skoler i USA definerer hvem man er, noe som kan være både positivt og negativt, men det skaper hvertfall tilhørighet. Colombia har uendelig mange klubber, fraternities, sororities og aktiviteter man kan drive med. Det er faktisk akkurat som på film (føler jeg har skrevet det før). Blir inspirert av plasser som dette, med så mye historie og akademisk tyngde. Skulle begynt der i morgen om jeg kunne. Vi fant til og med bygningen hvor psykologistudentene hører til - et koselig gammelt bygg med rosa blomstertrær foran.


Et par kvartal lenger ned fant vi, som planlagt, kafeen som er med i Seinfeld. Har ikke tall på hvor mange bilder vi tok utenfor. Kafeen heter Monk's Restaurant i TV-serien, men i virkeligheten heter den Tom's Restaurant. Og det ser ikke ut som det gjør i serien innvendig, om du lurte. Men vi måtte likevel ta en matbit der, for å ha gjort det. Og fordi vi var sultne. 

Selv om vi tok uendelig mange bilder foran restauranten, klarte jeg å prestere å se rar ut  på alle sammen. Derfor valgte jeg heller et bilde med denne damen.

Etter matbiten dro vi ned til Hudson River, hvor vi fant noen dissestativ. Det var så rolig der! Og jeg må sitere Catrine, som sa noe cirka som dette: "Det er så deilig at det ikke er noen biler her."

I dag har det vært 24 grader i New York. Men jeg er sikker på det var mer, for jeg holdt på å smelte vekk. Derfor dro jeg en tur til Central Park etter skolen, og nøt det fine været og en god lunsj. Livet er godt på Manhattan.

Det var en dag for noen uker siden at to av mine medstudenter og "samboere" her på the Markle, Catrine og Helene, fortalte meg at de hadde tenkt seg til Canada. Ganske impulsivt sa jeg: "Ej blir med!" Slik ble det, og plutselig var vi på vei til det kalde nord.

Det som møtte oss da vi kom til Toronto var snø - mye snø. Det minte veldig om Norge. På en måte var det litt koselig også, selv om vi (og spesielt jeg) hadde litt dårlig fottøy. Derfor brukte vi nesten hele første dagen på å lete etter sko.

Toronto fremsto for oss som en sjarmerende liten by. Jeg er redd alle plasser jeg reiser etter dette oppholdet mitt i NY kommer til å virke små. Manhattan begynner jeg etterhvert å få ganske god oversikt over, og derfor virker byen ikke lenger like stor som før. Det er nok noe av forklaringen.

Det var artig å være turist igjen. Alle tre var flittige med å knipse bilder. Selv om vi var turister var alle enig om at vi skulle ta det veldig med ro. Det var herlig å ikke stresse, slik det er fort gjort å gjøre i New York.

Slik så det ut da vi kom; helt hvitt!

Catrine med Fjällräven-sekken sin. Har en del bilder som dette.



Godt innepakket og våte bein, men like glad.

Torontos svar på Time Square - så søtt!

Oh, Canada!

Andre dagen gikk for det meste til rusling i de gatene vi hadde fått anbefalt, og der ble det selvfølgelig tid til shopping. Vi droppet alle butikkkjeder vi hadde sett før, og konsentrerte oss om vintagebutikker.

Denne butikken var helt fantastisk! Beste vintagebutikken jeg har vært i. Tror vi var der i nærmere to timer. Følte meg ganske hjemme i butikken etterhvert.

De viste selvfølgelig curling på sportsbarene der. Toronto var akkurat så kanadisk som jeg håpte det skulle være.

Etter dette måltidet fikk jeg nok av frityr for å si det mildt. Men godt var det, og veldig amerikansk.

Vi kom til en ufattelig artig gate, Kensington Ave. Den besto utelukkende av gamle hus som hadde blitt omgjort til vintagebutikker. Skulle gjerne hatt den gaten i New York, eller bedre, i Norge. Det er jo temmelig bra med vintage i New York også (selvfølgelig), men butikkene ligger ikke like konsentrert.

På kvelden bestilte vi bord på restauranten i CN Tower. Det var altså den andre "revolving" spiseplassen høyt oppe i luften jeg hadde vært på på fire dager.

CN Tower, 553,3 meter høyt.

Fantastisk utsikt, og deilig å se blått vann igjen.

Plutselig så vi at Toronto var en del større enn hva den føltes ut som. Vi visste den var stor, men på bakkenivå virket den liten og koselig.

Deilig med noe som ikke var frityrstekt.

Det er kanskje ikke så lett å se, men der var faktisk et glassgulv, hvor man kunne se helt ned til bilveien! Godt for høydeskrekken min.

Vet ikke helt hvordan jeg skal kommentere dette bilde, men jeg måtte bare ta det med. Dette er hvertfall Helene.

Tredje dagen dro vi til Niagara Falls. Ja, det er en by, ikke bare en foss. Men det er den merkligste byen jeg har vært i. Den var tydelig bygd for turister, da sentrum besto av hoteller, restauranter, kasinoer og souvinirbutikker. Vi spurte etter en matbutikk, men det fikk vi vite at det ikke fantes i sentrum. På kvelden kom vi over en gate som var et lite mini-Vegas. Det føltes ut som om vi hadde kommet inn på et tivoli.

Starbucks i Niagara Falls.

Det var virkelig mektig, og vakkert. Vann må være noe av det mest fantastiske Gud har skapt.

Vi var så heldig at vi fikk se en regnbue. Nesten to, dersom du ser veldig nøye etter.

Vi spiste middag på en restaurant hvor de hadde tegnestifter og papirduk. Det var sikkert ment for barn, men etter kelneren skrev på duken, kunne vi ikke dy oss. Som dere ser, tok vi litt av.

På kvelden tok vi en tur til fallene igjen, etterfulgt av en siderett på Hard Rock, og en tur i et pariserhjul (også godt for høydeskrekken min).



The Falls by night. Og da døde kameraet mitt.

Den siste uken har jeg hatt besøk av mine første gjester fra Norge. Kristin og Annika kom på tirsdagen, og Kristina kom på onsdagen. Vi har kost oss masse!

Her er alle sammen på en restaurant i Williamsburg, Brooklyn. Det var første dagen til Kristina, så hun var nok kraftig jet legged.

17. mars var det St Patrick's Day. Vet ikke helt hva man feirer den dagen, men det er en irsk tradisjon. Alle kler seg i grønt, man ser på paraden på 5th Avenue, og man drar ut og drikker på kvelden (noen gjør det hele dagen). Vi kledde oss verken i grønt eller gikk ut og drakk, men vi fikk hvertfall med oss paraden. Jeg skulle finne jentene etter jeg var ferdig på skolen, noe som skulle vise seg å bli en umulig oppgave på grunn av folkemengden. Jeg måtte derfor se paraden alene, men vi fant hverandre forholdsvis raskt etterpå.

Har ikke tall på hvor mange sekkepipe-orkester der var.

Alle de forskjellige brannstasjonene og politidistriktene i byen var representert. Patriotismen sto høyt.

Alle kjøpte smoothie som vi tok med til Central Park. Alltid koselig å rusle der. Og som dere ser, ble det en del shopping på jentene. Det er slik det blir når man drar til New York.

Union Square by night. Empire State var selvsagt grønn den dagen.

Kristin var forståelig nok sliten etter dagen, men Annika, Kristina og jeg dro for å spise på Max Brenner, en restaurant jeg har siklet etter helt siden jeg kom. Endelig fikk jeg tatt med meg noen dit. Slagordet deres er "Dinner first, then chocolate". Der er med andre ord alltid kø. Jeg droppet middagen, og tok heller en sjokoladepizza. Den besto av en søt bunn, smeltet sjokolade og marshmellow topping. Kvalmende? Det syns ikke jeg! Men skal innrømme at den var mektig.

Fredagen kom også Justin, kompisen til Annika og Kristin, fra Boston. Den dagen ble det blant annet shopping i Soho, meksikansk mat i Greenwich Village, og jeg smakte min første og siste Cosmopolitan (da kan jeg krysse det av listen).

Jeg har endelig fått dra på min første musikal her siden jeg kom. Jeg har nemlig litt problem med å finne andre som meg - som elsker musikaler. Vi så Mary Poppins, og den var helt fantastisk! På ingen måte bare for barn. Dyktige sangere, dansere og skuespillere. Min favorittdel var steppenummeret, så klart. Ble enda mer inspirert til å begynne å steppe igjen.

Da Annika og Kristin dro, fikk jeg Grey Line-billetten til Annika. Kristina og jeg dro derfor på en "night loop" som begynte på Time Square, fortsatte Downtown og så videre til Brooklyn. Det var rart å være turist igjen. Merket jeg kunne nesten like mye om NY som guiden. Jeg er klar over at jeg sikkert overdriver nå, men det føltes slik.

I går kveld var Kristina og jeg på "the View". Det er en fancy restaurant/bar i 48. etasje på Mariott Marquise Hotel. Vi skulle først på lørdag, men da var det så lang kø at vi utsatte det. Uansett var det en strålende måte å avslutte siste kvelden med Kristina på.

Fantastisk dessert- og ostebuffet. Ja, det er jordbær dyppet i sjokoladefontene som ligger øverst til venstre. Klar over at det ble mye søtsaker denne gangen, men så er det ikke hver dag man har besøk fra Norge heller.

Tusen takk for en herlig uke, jenter! Dere er fine:) Men jeg kjenner at man blir sliten av å være turist her, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har vært på Time Square, så jeg kjenner at det skal bli litt deilig å komme seg vekk fra denne øya for noen dager. Jeg reiser nemlig til Canada i morgen - nærmere bestemt Toronto. Deretter tar vi turen til Niagara Falls. Gleder meg!

Lørdag hadde skolen arrangert en fellestur til Washington, D.C. Dette ble jeg selvfølgelig med på. Det var artig å være turist igjen; springe rundt med kamera og prøve å få med seg alle attraksjonene man må se. Heldigvis er D.C. mye mindre enn New York, så vi kunne ta det ganske med ro.

Det var rart å komme ut av boblen man lever i i New York. Alt ser annerledes ut, men det er en opplevelse å se andre deler av USA også. Det første vi så av D.C. da vi kjørte inn i byen, var nedslitt og skittent. Men jo nærmere Det hvite hus vi kom, jo finere ble bygningene. Bussene stoppet der hvor alle andre turistbusser stopper, ved Washington Monument. Nærmest alle attraksjonene er samlet på at stort område, omgitt av grønt areale. Det gjorde godt å komme seg ut i et litt åpnere landskap, og jeg hadde nesten glemt hvor mye klarere innsjøene er utenfor NY.

Dagen startet kald og overskyet, men snudde plutselig da solen tittet frem.

Washington Monument.

Kjente jeg ble enda mer newyorker da jeg var i D.C. Og enda mer da jeg så dette. Dette er forøvrig en del av National World War II Memorial.

Vi brukte ganske mye tid på å ta bilde av denne lille karen. Ekornene er hvertfall like lite menneskesky i D.C. som de er i Central Park.

Lincoln Memorial.

Martin Luther King sine berømte ord, på trappa til Lincoln Memorial.

"The reflecting pool" var ikke særlig "reflecting" da vi var der. Synd, for det hadde nok vært et syn å se.

Abraham Lincoln, og jeg med turban.

Vietnam Veteran Memorial. Navnet på alle amerikanerne som deltok under vietnamkrigen.

The White House. Fikk ikke møtt Obama.

Etter å ha gjort fra oss alle turistattraksjonene, tok vi taxi til Georgetown, gamledelen av Washington, D.C. Vi ble litt overrasket da vi oppdaget at taxiprisene ikke er like lave som i NY. Vi har vel blitt litt bortskjemte. Georgetown var en koselig plass, hvor ikke veiene verken var beine eller rette - helt annerledes enn resten av USA (det lille jeg har sett). Minte meg mer om en europeisk by. Der ble det tid til shopping, rusling og restaurantbesøk.

På slutten av dagen kjente hvertfall jeg at det skulle bli godt å komme hjem til Manhattan igjen. Etter denne dagen kjente jeg hvor glad jeg har blitt i New York, og at jeg kommer til å savne byen fryktelig når jeg skal reise herfra.

På søndag gikk Catrine og jeg en tur rundt i Upper West Side. Vi dro dit først fordi vi hadde hørt om en koselig kafé som heter Alice's Tea Cup. Mens vi ventet på et bord gikk vi litt rundt og havnet plutselig rett ved Dakota Building. Dette bygget er det første luksusleilighetskomplekset i New York, og ble spesielt kjent etter at John Lennon (som bodde der) ble drept utenfor inngangsdøren.

Dakota Building

På Alice's Tea Cup hadde de, som navnet tilsier, et "Alice i eventyrland"-tema. Atmostfæren var helt i tråd med filmen, og stedet hadde typisk engelsk mat; scones, sandwich og te. De hadde alle tesorter du kan tenke deg, så hvis du liker te, er dette et sted jeg anbefaler deg å dra. Jeg elsket det gamle servise og de søte tekannene.

Hjemmelaga sjokolademousse.

Etter å ha sittet noen timer på kafeen, ruslet vi oss en tur langs Central Park til vi kom til Lincoln Center. Det er operaen i New York. Har absolutt lyst å dra på en konsert/opera/ballettforestilling der en gang. Det ble til at vi gikk rundt og tok en del bilder der, og bare nøt New York-kvelden.

På trappetrinnene sto det velkommen på alle mulige språk.

Catrine og meg foran Lincoln Center. Den opplyste fontenen er helt nydelig å se på.

Tok bilde av denne damen - det så ut som om det kunne bli et bra bilde. Og det syns jeg at det ble.

I det siste har jeg følt meg ekstremt patriotisk. Jeg trodde ikke dette ville ramme meg, for jeg har alltid sett på meg selv som en verdensborger. Har alltid tenkt at jeg kan bo hvor som helst - jeg er tross alt ikke født med ski på beina. Det begynte med vannet. Jeg visste jeg kom til å savne norsk vann, så dette var jeg forberedt på. Deretter begynte VM i Oslo. Det gikk greit først, men etter så mange seire, er det umulig å ikke kjenne hvor stolt man er over å være norsk. Så kom bursdagen min, og da kom hjemlengselen for fullt.

Jeg vet hvertfall at det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, er å drikke masse vann. Rett fra springen. På en god andre plass kommer en fjelltur. Selv om jeg ikke bruker fjellene så aktivt som jeg gjerne skulle når jeg er hjemme, kjenner jeg at det er noe som mangler når jeg ser ut vinduet. Men ta det med ro, jeg er fortsatt den samme urbane Ane, som elsker store byer. Derfor nyter jeg New York til det fulle, for jeg vet at jeg ikke blir her for alltid.

På lørdag hadde jeg som sagt bursdag, i New York. Dere tenker kanskje at det vil si at jeg hadde den mest fantastiske bursdagen noen sinne, men det er ikke fakta. Sannheten er at når man har bursdag, vil man helst være sammen med sine nærmeste, de som virkelig kjenner en. Bursdagen var fin den, forstå meg rett, men ingenting kan erstatte en bursdagsklem fra en skikkelig god og gammel venn. Ikke engang New York. Heldigvis har jeg venner her som gjorde dagen god. Stikkord: ballonger, blomster, cupcakes, bursdagskort, fudge, kalender med New York firefighters, sushi (vegetar vel og merke), bursdagssang (på norsk og amerikansk), og creme brulee med lys. Dessuten fikk jeg det fineste NY-været på lenge! Vinden var varm og solen skinte. Dagen før var det iskaldt, og dagen etter var det regn og tåke. Ser på det som Guds gave til meg på 23-års dagen min.

Noen av mine amerikanske venner:)

Vegetarsushi...jeg vet at dere mener det ikke er ordentlig sushi. Har tenkt å smake det en gang, men på bursdagen min må jeg spise noe jeg vet er godt.

Min fullførte creme brulee. God og mektig - slik jeg liker det!

Noen av mine norske venner. Og én svensk venn.

La oss gå ca 1 uke tilbake i tid, retter sagt lørdag for en og en halv uke siden. Viktoria, Helene og jeg dro den dagen til Staten Island. Mange vil nok spør seg "Hva i all verden skulle dere på Staten Island?". Og dette er et forståelig spørsmål, siden Staten Island ikke er en plass man drar til hvis man ikke bor der. (New York består forresten av fem "boroughs"/bydeler: Manhattan, Bronx, Queens, Brooklyn og Staten Island.)

Tilbake til hvorfor vi var der. Viktoria hadde funnet ut at det var en break dance-konkurranse der som blir kalt "The Octagon". Vi tok derfor ferja over "fjorden" til Staten Island - og fikk tatt noen fine bilder av lady Liberty på turen...

...og av oss selv.



Da vi kom til Staten Island, merket vi at vi har bodd i en storby en stund, for alt virket så øde! Vi så ingen gule taxier, og toget gikk bare hver gang det kom ei ferje. Likevel var det mer trafikk der enn det er i Ålesund sentrum på en lørdag ettermiddag. Vi brukte en del tid på å finne fram, og dette tar jeg helt og fullt på min kappe. Men til gjengjeld fikk vi sett litt av Staten Island, og trenger derfor ikke å dra tilbake.

Det er en stund siden jeg har skrevet, og det er ikke fordi jeg har hatt det så veldig travelt, men fordi jeg har brukt tiden jeg har hatt til overs til å slappe av. Jeg merker at man blir mer sliten av å bo i en by hvor det alltid skjer noe, og hvor det alltid er høye lyder. Men jeg elsker å bo her likevel. Jeg elsker at jeg kan gå ut døren og finne alt jeg trenger, på nesten alle døgnets timer. Og jeg elsker at jeg begynner å bli lommekjent, spesielt i mitt nabolag.

Forrige fredag "jobbet" jeg backstage på Williamsburg Fashion Weekend (WFW). Jeg skriver "jobbet", fordi jeg ikke fikk noe å gjøre. Vi sto for det meste i veien, og til slutt gikk vi ut for å se på showet istedet. Moteshowet vil jeg snarere kalle et kunstnerisk sceneshow, men jeg skjønte aldri om det var en dypere mening bak sceneshowet eller om det bare handlet om å slippe alle hemninger. Vi hadde fått vite at WFW var helt annerledes enn New York Fashion Week, og det var det virkelig! Både klubben og klærne (og menneskene også for den saks skyld) var noe av det surrealistiske jeg hadde sett. Klarer ikke å beskrive det på noen annen måte. Med andre ord sto kvelden i stor kontrast til bibelgruppen kvelden før.

Mannen som sto bak WFW var som tatt ut fra 70-tallet, med sine store briller og kommunegrå bart. Han skiftet opptil flere ganger i løpet av kvelden, og ofte tilbake til det han hadde hatt på seg tidligere. Jeg fant aldri ut om det var for å vise mest mulig klær eller fordi han hadde vanskelig for å bestemme seg for ett antrekk.

I en by som New York kan dagen ta mange retninger, og allerede nå merker jeg at folk klarer å fylle dagene med vidt forskjellige aktiviteter. Noen har festet med Paris Hilton, noen har trent med John Mayer, og andre har truffet på Mr Big. Jeg har ikke gjort noen av delene, men jeg kjenner at det ikke er så viktig for meg (selv om jeg veldig gjerne skulle møtt John Mayer!). De som drar ut på kveldene i NY, forteller at på mange klubber og utesteder slipper de bare inn vakre, tynne jenter på 15 cm hæler. Det er en kynisk verden. Heldigvis er det ikke slik alle steder. Uansett er jeg glad for at jeg har funnet meg et miljø blant studentene på NYU hvor alle er velkommen, uavhengig av utseende, kontakter og status.

På søndag kjøpte jeg meg endelig et kamera(!), så her kommer noen tilfeldige bilder:

The Markle - mitt hjem her i NY. Adressen er 123 West 13th Street, New York, NY 10011, for de som ønsker å sende meg noe til bursdagen min om en uke (hint hint). Neida, send meg en melding på Facebook/email du, så blir jeg glad:)

Utsikten fra rommet mitt!!!

Greenwich Village "dekket" av snø (det var forresten bare den ene gangen). Været er ekstremt skiftende.

Magnolia Bakery (farlig godt).

Før jeg dro til NY hadde jeg planer om å både ta steppe-timer og hip hop-timer under mitt opphold her, for det er jo tross alt byen å gjøre det i. I går fikk jeg og en venninne startet på én av disse, hip hop. Det var en drop-in-time, men jeg skal definitivt fortsette, om ikke nødvendigvis akkurat samme sted. Klassen var sammensatt av folk i alle aldre - fra en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn ni år, til en eldre dame med grått hår.

I dag hadde vi fri fra skolen, så da dro jeg og en venninne på vintage-shopping i Williamsburg, Brooklyn. Vi var blant annet innom Beacon's Closet. Det er den mest kjente vintage-butikken i NY. Vi dro også på en koselig kafé, der vi spiste pannekaker med sjokolade og jordbær. Det er alltid like herlig å finne slike "skatter". Dessuten blir det kjedelig i lengden å bare henge på Starbuck's på Time Square. Ikke at jeg har hengt der i noen stor grad - jeg kan faktisk telle på kun tre fingre hvor mange ganger jeg har tatt turen innom. Jeg må innrømme at jeg foretrekker Williamsburg og the Village fremfor hektiske Midtown, og der ligger ikke Starbuck'sene like tett.

I morgen skal jeg på breake-battle på Staten Island, og jeg gleder meg sånn! Noen av de beste break-danserne fra USA kommer. Skal prøve å få tatt noen bilder, så stay tuned.